For litt over en uke siden samlet ledere av verdens industraliserte land seg for deres årlige møte i Heiligendamm, Tyskland. Vårt beskjedne mål var å få til et gjennombrudd i miljøforhandlingene. Og det greide vi. En avtale om å kutte drivhusgasser med 50 prosent innen 2050 ble inngått. For meg er det spesielt godt å vite at fremgangsmåten og midlene for å oppnå dette vil forhandles via FN, slik at våre anstrengelser vil bli gjensidig forsterket.
Denne uken har globale fokuset endret retning. Tøft og tålmodig diplomati har seiret igjen og selv om rekkevidden av denne seieren er beskjeden, har den et stort humanitært potensial. Endelig kan fredsbevarende styrker fra FN og den Afrikanske Union entre Darfur etter godkjennelse fra Sudans president Omar al-Bashir. Denne avtalen er viktig for meg på et personlig plan, siden jeg har gjort Darfur til et av mine prioriterte områder og anstrengt meg betydelig, ofte utenfor offentlighetens søkelys, for å komme nærmere dette målet.
Det er åpenbart at det fortsatt finnes usikkerhetsmomenter, og denne avtalen kan også rakne i sømmene som så mange tidligere avtaler. Det kan ta flere måneder før de første troppene ankommer og enda lenger før alle 23 000 er på plass. I mellomtiden vil kampene sannsynligvis fortsette på tross av våre gjentatte oppfordringer om våpenhvile. Allikevel er dette et stort og viktig fremskritt i en konflikt som har kostet mer enn 200 000 mennesker livet under ineffektive diplomatiske forhold, og som nå har blitt forhandlet frem i løpet av en periode på kun fem måneder.
Det vil være naturlig å se på utviklingen innen miljø og utviklingen i Darfur som to separate tema, men de er faktisk forbundet. Darfur blir som oftest diskutert som et militært og politisk spørsmål der arabisk milits kjemper mot svarte rebeller og bønder i en etnisk konflikt. Men ser du på roten til konflikten så finner du ulike sosiale og politiske årsaker, og det er verdt å merke seg at alt startet som et resultat av en økologisk krise som til dels skyldes klimaforandringer.
Tyve år tilbake begynte regnet i sør-Sudan å svikte. Ifølge FN-statistikk har nedbøren avtatt med 40 prosent siden begynnelsen av 80-tallet. Forskere trodde først at dette var en uheldig, men naturlig, utvikling. Men senere undersøkelser fant at høyere temperaturer i det indiske hav førte til forstyrrelser i monsoon-syklusen. Dette indikerer at tørken i Afrika sør for Sahara til dels skyldes menneskapt global oppvarming.
Det er ikke tilfeldig at volden i Darfur brøt ut midt i tørken. Inntil da hadde arabiske nomader levd fredelig side om side med etablerte bønder. I en fersk artikkel av Stephan Faris i Atlantic Monthly, beskriver han hvordan svarte bønder pleide å ønske nomadene velkommen. Men med en gang regnet opphørte begynte bøndene å gjerde inn områdene sine slik at nomadene ikke fikk tilgang til ressursene deres. For første gang i manns minne var det ikke nok mat og vann til alle. Kamper brøt ut, og i 2003 hadde kjempingen utviklet seg til den tragedien vi er vitne til idag. Det er viktig å huske hvordan det hele begynte, for det vil være en nøkkel til fremtiden.
Fredbevarende styrker fra FN vil helpe til å moderere volden og opprettholde tilgangen til humanitær assistanse, og dermed redde mange liv. Allikevel er dette bare det første skrittet, noe jeg understreket overfor kollegaene mine under G8-møtet i Tyskland. Freden i Darfur må være bygget på løsninger som adresserer roten til konflikten. Vi kan håpe at 2 millioner flyktninger vender hjem. Vi kan beskytte landsbyer og hjelpe til å gjenoppbygge hjemmene deres. Men hva skal vi gjøre med det essensielle dilemmaet, nemlig at det ikke lenger er nok fruktbar jord til alle?
Det som behøves er en politisk løsning. Min spesialutsending i Darfur, Jan Eliasson, og hans kollega fra den Afrikanske Union, Salim Ahmed Salim, har utarbeidet et veikart som begynner med en politisk dialog mellom partene. Dette kan etterhvert utvikle seg til formelle forhandlinger som til slutt vil ende konflikten og landets nord-sør skille. Tidlige skritt i denne prossessen kan begynne denne sommeren.
Den endelige løsningen i Darfur må imidlertid involvere bærekraftig økonomisk utvikling. Hvordan dette skal løses er fortsatt ikke klart, men vi må begynne å tenke på det nå. Ny teknologi, som genmodifisert korn og nye irrigasjons- og vannlagringsmetoder, kan hjelpe. Det trengs penger til nye veier og ny infrastruktur, for ikke å glemme til helse, utdanning, sanitære forhold og sosiale programmer. Det internasjonale samfunnet må hjelpe til å organisere dette gjennom å arbeide med regjeringen i Sudan, og samtidig samarbeide med de internasjonale og frivillige organisasjonene som jobber heroisk ute i felten.
Innsatsen må nå lengre enn Darfur. Min seniorrådgiver Jeffrey Sachs ved Columbia University, påpeker at volden i Somalia som stammer fra vann- og matmangel, er skremmende lik det vi ser i Elfenbenskysten og Burkina Faso.
Dette problemet vil oppstå mange steder i verden, og løsningen vi finner i Darfur vil være relevant for disse kommende situasjonene. Fremgangen i de siste ukene og månedene har vært sakte men sikker. Menneskene i Darfur har lidd for mye og for lenge. Det er nå det virkelige arbeidet starter.
Ban Ki-moon
