av Tom Luke
“Frigjøringen” av Auschwitz fant sted for seksti år siden, i januar 1945. Noen av de som minnes denne hendelsen er overlevende vitner. Men antallet vitner forsvinner raskt og nærmer seg snart null.
For noen er Auschwitz allerede et historisk begrep, et skrekksymbol, mens det for andre er et upersonlig tema for (akademisk) spekulasjon. I tillegg eksisterer det konkurrerende skoler som stiller spørsmål ved antallet døde, samt selve eksistensen av gasskamre. Dette insinuerer at Auschwitz var en ordinær arbeidsleir hvor innsatte døde av naturlige årsaker. På tross av at øyenvitner fortsatt eksiterer, diskuteres det i dag slike, og lignende spørsmål.
Auschwitz var et nett av konsentrasjonsleire og mindre underliggende leire. Hovedleiren inneholdt installasjoner for tortur, pseudo-medisinsk eksperimentering og henrettelse. Det store antallet fanger ble likevel først og fremst untnyttet som slaver i nærliggende industrielle komplekser inntil de til slutt kollapset. Auschwitz-Birkenau, som lå bare et par kilometer fra hovedleiren, ble derimot brukt til masseutryddelse. Millioner av mennesker fra hele Europe ble transport hit med tog. Forskrekkede mennesker ble øyeblikkelig stilt opp i rekker og ført til et utvelgingssted hvor deres skjebne ble bestemt innen få sekunder. De som ble utpekt til ”den gale siden” ante ingenting om hva som ventet dem. Gasskamre med krematorium forvandlet tusener til røyk og aske hver kveld. Skapninger, maskert som mennesker, fulgte med på de fordømtes dødskamp gjennom kikkhull.
De som ble ført fra togavgangen til den andre siden, til distriktene i Birkenau-leiren, fikk dog bare en utsettelse. De ble så snart som mulig umenneskeliggjort, avkledd, barbert fra hode til tå, kledd i gamle pysjamaser, slått, torturert, utsultet og telt flere ganger. Hvis den absolutte ydmykelsen eksisterer, er dette så nært du kommer. Kort tid etter ankomst, da betydningen av flammene og røyken som steg mot himmelen ble klar, ble de nyankomnes sjeler ofre for en innvendig terror. Det er mulig å kvantifisere antallet døde. Den sjelelige terror er derimot umulig å stadfeste. Andre utvelgelser fant også sted, hvorav arbeidsdyktige voksne ble fordelt i ulike avdelinger, for så å bli tatovert og transportert videre til slavearbeid i konsentrasjonsleirene spredt omkring i Nazi-riket. Ettersom de gjenblivnes tilstand forverret seg, jo mer vokste vissheten om at det bare fantes en vei ut. Nemlig Auschwitz-Birkenau, et produkt av den menneskelige hjerne.
Da 2. verdenskrig nærmet seg slutten, brente nazistene selv opp utryddelsesinstallasjonene i Auschwitz-Birkenau. Det er verdt å notere at ”herskerrasen”, i en erkjennelse av grusomheten i deres handlinger, forsøkte å skjule (omfavnet av deres) forbrytelse. I januar 1945 ble de gjenværende innsatte, som fortsatt var i stand til å gå, evakuert gjennom såkalte ”dødsmarsjer”. Resten ble skutt. Østfronten nærmet seg imidlertid, og det var ikke nok tid igjen for nazistene til å fullføre alt. De som ikke døde i løpet av de siste dagene av frost, sykdom, eller sult, så dermed den røde armés inntreden.
La oss dog ikke jubilere av den grunn. Ingen skyndte seg med å frigjøre verken Auschwitz, eller noen av de andre konsentrasjonsleirene. De sovjetiske styrkene hadde valget mellom å bekjempe Nazi-maskineriet, eller å selv bli bekjempet. I løpet av deres frammarsj trakk Sovjet opp nye landegrenser, okkuperte og underkuet Europas østre deler, innførte kommunistiske diktaturer, samt innførte fengsler for ubeleilige borgere. De gjentok den sovjetiske Gulag-modellen, hvor også millioner døde som følge. Frigjøringen av de gjenværende delene av Auschwitz var altså et tilfeldig biprodukt.
For den saks skyld avvek heller ikke de vestlige allierte fra deres militære planlegging og strategi for å fremskynde frigjøringen fra konsentrasjonsleirene, eller for å sinke utryddelsesprosessene. Det er i dag allmenn kunnskap at både de allierte og Sovjet hadde informasjon om formålet og mekanikken rundt nazistenes avskyeligheter. Likevel ble ikke bombing av togskinner, som ble brukt til å transportere mennesker for så å utryddes, vurdert som nødvendig.
En skulle tro at menneskeheten skulle ta til forstanden etter erfaringen fra 2. verdenskrig. Imidlertid har millioner av uskyldige menn, kvinner og barn blitt bevisst underkuet, torturet og myrdet av visse medlemmer av verdenssamfunnet, og fortsetter å bli siden 1945. Formålet deres er å beholde, eller skaffe makt under dekke av nasjonalstaten, klasse, trosbekjennelse, eller en annen ”respektabel” doktrine eller agenda. Samfunnet synes videre å være fullt av fanatikere som åpenlyst taler for død over hedninger. I mellomtiden sitter distingerte fruer og herrer i komfortable rom, langt fra scener med massemord, og drøfter hvorvidt enkelttilfeller kvalifiserer til folkemord, eller ikke.
Mens vi minnes Auschwitz må vi derfor huske at for flesteparten av ofrene kom frigjøringen for sent.
Biografisk note:
Tom Luke, et pensjonert medlem av FNs personell, ble født i Den tjekkiske republikk og er nå en australsk borger. Som fange i konsentrasjonsleire fra 1942 til 1945 erfarte han selv, samt var vitne til, hendelsene beskrevet i denne artikkelen.
