António Guterres: COVID-19 er en global vekker

0
1005
FNs generalsekretær António Guterres. FOTO: Loey Felipe

FNs generalsekretær António Guterres advarer verden om at vi kan stå overfor en syv år lang økonomisk depresjon i kjølvannet av COVID-19-pandemien.

I en kronikk som har blitt publisert i mange aviser verden over skriver Guterres:

– I dette scenarioet er det fare for at fragmentering, populisme og fremmedfrykt vil øke. Hvert land vil møte de kommende utfordringene alene eller gå inn i koalisjoner for å håndtere spesifikke problemer. Til slutt ville verden ikke være i stand til å gjennomføre de nødvendige tiltak for å håndtere utfordringene vi alle står overfor.

Les generalsekretæren kronikk i sin helhet her:

En global vekker

av António Guterres

Fra COVID-19-pandemien og klimaendringer, til rasisme og økende økonomisk ulikhet: verden er i krise.

Samtidig utgjør vi et globalt samfunn. Vi forenes av en varig visjon som er nedfelt i FN-pakten og som feirer sitt 75-årsjubileum i år. Denne visjonen om en bedre fremtid – basert på likhet, gjensidig respekt og internasjonalt samarbeid – har bidratt til å unngå en tredje verdenskrig som ville ha hatt katastrofale følger for planeten vår.

Vår utfordring er å mobilisere vår felles visjon til å finne felles løsninger i dette avgjørende øyeblikket.

Pandemien har blottlagt alvorlige, systemiske ulikheter både mellom land og innad i land og lokalsamfunn. Den har avdekket hvilke utfordringer verden står overfor – ikke bare en ny helsekrise – men også våre manglende tiltak hva gjelder klimaendringer, lovløsheten i cyberspace, og spredningen av atomvåpen. Overalt mister folk tilliten til politiske institusjoner.

COVID-19-pandemien forverrer andre alvorlige humanitære kriser: pågående konflikter fortsetter på tross av virusutbruddet og i visse tilfeller blir de enda voldeligere; rekordmange mennesker blir tvunget på flukt; gresshoppesvermer i Afrika og Sør-Asia; risiko for tørke i Sør-Afrika og Mellom-Amerika – samtidig som geopolitiske spenninger øker.

I møte med disse utfordringene må verdens ledere være ydmyke og erkjenne hvor viktig enhet og solidaritet er. 

Ingen kan se inn fremtiden, men jeg ser for meg to mulige scenarioer.

Først det «optimistiske» scenarioet:

I dette tilfellet vil verden klare seg gjennom disse utfordringene. Rike land vil utarbeide en velfungerende exit-strategi. Utviklingsland vil motta nok støtte og deres unge befolkning vil bidra til å opprettholde den positive virkningen en slik støtte gir dem.

Det kan hende at en vaksine vil bli ferdigstilt i løpet av de neste ni månedene, og at denne vaksinen vil være en «folkets vaksine» som blir gjort tilgjengelig for alle som et offentlig gode.

Hvis dette skjer – og hvis økonomien kommer seg på beina igjen – kan vi oppnå en slags normalitet i løpet av de neste to-tre årene.

Men det finnes også et annet og langt mer alvorlig scenario hvor land ikke klarer å samarbeide. Nye bølger av koronaviruset fortsetter å dukke opp. Den utfordrende situasjonen i utviklingsland eksploderer. Arbeidet med vaksinen drar ut i tid. Om en vaksine blir gjort hurtig tilgjengelig vil den bli gjenstand for hard konkurranse, hvor land med større økonomisk makt får tilgang til den først, og andre land blir holdt utenfor.

I dette scenarioet er det fare for at fragmentering, populisme og fremmedfrykt vil øke. Hvert land vil møte de kommende utfordringene alene eller gå inn i koalisjoner for å håndtere spesifikke problemer. Til slutt ville verden ikke være i stand til å gjennomføre de nødvendige tiltak for å håndtere utfordringene vi alle står overfor.

Det er mulig at vi i et slikt scenario vil ende opp i en global økonomisk depresjon som kan vare minst 5-7 år før en ny normaltilstand dukker opp. Hva en slik tilstand vil innebære er umulig å forutsi.

Det er svært utfordrende å vite om vi beveger oss i den ene eller den andre retningen. Vi må jobbe for å oppnå det optimistiske scenarioet, samtidig som vi må forberede oss på det verste scenarioet.

Pandemien er en fryktelig krise, men den må også fungere som en vekker som får alle politiske ledere til å innse at våre antagelser og tilnærminger til de ulike problemene må endres, og at mangel på samarbeid er en fare for alle.

Dette kan føre til økt forståelse for at den eneste måten å håndtere slike globale problemer på, er ved å ta i bruk mer solide mekanismer for internasjonalt samarbeid.

Vi kan ikke vende tilbake til de samme systemene som la grunnlaget for den nåværende globale krisen. Vi må gjenoppbygge våre samfunn og økonomier til å være både bærekraftige, inkluderende, og likestilte.

Vi må tenke nytt om hvordan nasjoner samarbeider med hverandre. Dagens multilateralisme er tannløs og mangler ambisjoner. De mekanismene som «har tenner», viser liten vilje til å bite – noe som utfordringene i FNs sikkerhetsråd har vist oss.

Vi trenger en nettverksmultilateralisme hvori oppnår et tettere og mer effektivt samarbeid mellom FN, FNs underorganisasjoner, Verdensbanken, IMF, regionale organisasjoner som Den afrikanske union og EU, handelsorganisasjoner og andre.

Vi trenger også en mer inkluderende multilateralisme. I dag er ikke nasjonale myndigheter de eneste aktørene hva gjelder politikk og makt. Sivilsamfunnet, næringslivet, og regionale og lokale myndigheter innehar også lederroller i dagens samfunn.

Dette vil føre til en mer effektiv multilateralisme, utstyrt med de mekanismer som trengs for å skape ambisiøse, globale løsninger hvor det er nødvendig.

En ny, inkluderende og velfungerende nettverksmultilateralisme, som er basert på de universelle verdiene i FN-pakten, kan vekke oss fra vårt søvngjengeri og stanse vår ferd mot stadig større risiko.

Politiske ledere over hele verden må våke opp og sammen finne løsninger på de utfordringer som verden står overfor.  De må styrke internasjonalt samarbeid, gi handlingsrom til multilaterale institusjoner, og benytte seg av enhet og solidaritet for å overvinne vår tids største utfordring.