«Det er ingen fred for oss å bevare»

0
666

av  Martin Luther Agwai

Mens resten av verden er opptatt av den nyeste utviklingen for den internasjonale straffedomstolen, og hvordan dette vil påvirke situasjonen i Sudan, er det viktig å huske på det som skjer i Darfur i dag.

Som sjef for det som er ment å være verdens største fredsbevarende operasjon, er jeg dypt bekymret for hvordan sikkerhetssituasjonen forverres. Fredsbevaring har blitt en dødelig affære i Darfur.

Sent på kvelden den 9. juli, ble mine styrker gitt et oppdrag de aldri skulle ha fått. I landsbyen Dar as Salam i Nord-Darfur måtte de hente de sine falne kolleger, som var blitt hentet ut av Um Hakibah. I det skjærende lyset fra frontlysene på pickupen la de kollegaene sine i likposer før helikopterturen til våre hovedkvarter i Al Fasher.

Det forkastelige angrepet i Um Hakibah dagen før, hvor vi mistet syv mann fra Rwanda, Uganda og Ghana, og 22 ble skadd, var en bister påminnelse om virkeligheten i vårt fredsbevarende oppdrag i Darfur for Unamid, United Nations-African Union Mission.

Bakholdsangrepet skjedde i det en av våre konvoier var på vei tilbake fra å utforske beskyldninger fra en av opprørsgruppene om at to av deres soldater var blitt drept.

Våre tapre menn deltok i en klassisk fredsbevarende operasjon. Deres fatale skjebne var at de møtte en gruppe kriminelle uten respekt for menneskeliv og fred i Darfur. Dette var et organisert angrep av opptil 200 væpnede menn på hesterygg og i 40 kjøretøy utstyrt med maskingevær, rifler og andre våpen.

Da jeg først hørte detaljene om denne tragiske hendelsen, da jeg hørte om våpnene de brukte og da jeg ble fortalt at kampene varte i over to timer, slo det meg at dette var som en rapport fra en krigssone. Igjen spør jeg meg selv: hvor er freden som vi skal bevare? Den ubehagelige sannheten er at det ikke er fred i Darfur. Dette er en konflikt som har vart nesten like lenge som andre verdenskrig, og utsiktene til en varig løsning synes stadig mindre sannsynlig.

Hvordan kan vi gå framover fra denne tragedien? Slik jeg ser det gir angrepet flere tvingende lærepenger: for det internasjonale samfunnet, for opprørsgruppene og for Sudans regjering.

For det første, det er på tide at det internasjonale samfunnet innfrir sitt ansvar overfor denne styrken. Vi forblir håpløst underbemannet og dårlig utstyrt. Jeg har kun en tredjedel av styrkene jeg skulle hatt utstasjonert i Darfur, og ingen av de taktiske helikoptrene som kanskje kunne forhindret at våre menn ble nedslaktet.

Vår lange liste over manglende utstyr er skammelig lesning. Det burde ikke være nødvendig med tap av uskyldige mennesker for å forstå hva som står på spill. Vi trenger forsterkninger så raskt som mulig, og vi trenger riktig utstyr for å kunne fullføre oppdraget vårt.

Det er et gammelt ordtak som sier at “hvis noe ikke er ødelagt, ikke reparer det!”. I Darfur er ting ødelagt, og de trenger å bli reparert. I denne sammenhengen ønsker vi ansettelsen av Djibril Bassolé, Burkina Fasos utenriksminister, velkommen som den nye sjefsmekleren basert side om side med Unamid i Al Fasher. Dette vil definitivt blåse nytt liv i den skrantende fredsprosessen.

Men det internasjonale samfunnet må fremdeles komme opp med nye ideer. Noen kommentatorer har foreslått at for eksempel etablering av en ikke-flygning sone i Darfur kunne bidra til å stabilisere sikkerhetssituasjonen. Dette er et ekstremt skritt. Noen eksperter mener det vil virke motsatt. Men det er ikke poenget. Det viktige her er at vi trenger en debatt. Vil det internasjonale samfunnet fortsette å tolerere drap på Unamids fredsbevarere i det uendelige?

Det er også tvingende nødvendig at vi ser på mulighetene for å utvide deltakelsen i denne fredsbevarende styrken. Sikkerhetsrådets resolusjon 1769, som gir oss mandat i Darfur, snakker om Unamid-styrken som i hovedsak afrikansk. Dette betyr ikke at den fredsbevarende styrken må være bare afrikansk. Gitt de forståelige restriksjonene blant de afrikanske landene som bidrar burde vi nå være i stand til å vende oss mot de ikke-afrikanske landene som er villige og i stand til å bidra til vårt oppdrag på kort tid. Menneskene i Darfur fortjener ikke noe mindre.

For det andre er angrepet en lærepenge for opprørsgruppene. Da Darfur Peace Agreement ble signert i 2006 var færre enn en håndfull opprørsgrupper involvert i konflikten. I dag er det rundt 30. Etter hvert som gruppene har blitt brutt ned i flere nye fraksjoner, har utsiktene til en løsning blitt mindre. Altfor lenge har disse mennene unnsluppet straff og dratt fordel av at det internasjonale samfunnet nesten bare har vært opptatt av regjeringen i Khartoum. Faktisk har dette oppmuntret dem.

Disse mennene med våpen representerer ikke folket sitt, flertallet av folket ønsker fred. I forrige måned ble 38 av mine fredsbevarere holdt som gisler for mer enn fem timer av væpnede menn fra Minni Minawi fraksjonen av Sudan Liberation Army (SLA). Dette er den viktigste av opprørsgruppene som undertegnet fredsavtalen. Disse gruppene har hatt det for lett for lenge. Det er på tide at de viser at de er seriøse når de sier de vil ha fred. De må legge ned våpnene, og sette seg til forhandlingsbordet med regjeringen.

Til slutt må den sudanske regjeringen forstå at angrepet i Um Hakibah ikke var til fordel for noen. Å trekke Unamid inn i konflikten reduserer kun sannsynligheten for en varig løsning. Å tillate fredsbevarende styrker fra flere land, å fjerne reelle eller imaginære byråkratiske hindre for vårt oppdrag og den humanitære innsatsen, engasjere seg overfor bevegelsen og holde militsen i tømmene, alle disse valgene vil være en kraftig beskjed om at regjeringen gjør sitt ytterste for å få fred i Darfur. Den vil finne mange partnere som er villige til å bidra.

Altfor mange menn, kvinner og barn har mistet livet i denne ødeleggende krigen. Det verste angrepet på dette fredsbevarende oppdraget er en tragisk påminnelse om at denne konflikten spinner ut av kontroll. Det internasjonale samfunnet, opprørsgruppene og Sudans regjering må handle nå for å gjeninnføre stabilitet og utsikter til fred. Jeg er fast bestemt på at mine tapre fredsbevarere som ble drept i Um Hakibah ikke døde forgjeves.

General Martin Luther Agwai er sjef for Unamid-styrken i Darfur.