Rio+20 og COP 16

0
211

Rio+20

Hva er UNCSD?
FNs generalforsamling har bestemt at De Forente Nasjoners konferanse om bærekraftig utvikling (UNCSD – UN Conference on Sustainable Develompent) skal avholdes i Brasil i 2012. Konferansen er av medier også blitt kjent som Rio+20 eller Rio20. Målet for konferansen er å sikre en fornyet politisk forpliktelse til bærekraftig utvikling, å vurdere fremskritt og mangler i gjennomførelsen av de avtalte forpliktelsene, samt å lede oppmerksomheten til nye og kommende utfordringer. Konferansen har to temaer: ”en grønn økonomi innen rammene av en bærekraftig utvikling og utryddelse av fattigdom”, og ”et institusjonelt rammeverk for bærekraftig utvikling”.

Bakgrunn: Emner og målsettinger
Forberedelsene til Rio+20 skjer på bakgrunn av nye og kommende utfordringer. Finanskrisen og dramatiske svinginger i matvareprisene i 2008 førte til sosial nød og fortvilelse.

Likevel har det første tiåret av det nye årtusenet gitt oss tegn til håp. Vi har sett hurtig og vedvarende vekst i utviklingsland, en reduksjon av fattigdom, en stigning i integrerende programmer, politikk og tiltak (herunder tiltak for en grønn økonomi, vedvarende energi, energieffektivitet, avfallshåndtering, skogutvidelse, integrert forvaltning av vannressurser, rehabilitering av tørre landområder, og bærekraftig landbruk), og nye ideer, nytt lederskap og nye institusjonelle rammer, for eksempel i nye vekstøkonomier, virksomheter, bystyrer, sivilsamfunnsorganisasjoner og medier.

Grunnlaget for mange av disse fremskrittene går tilbake til FNs konferanse om miljø og utvikling (UNCED) som ble avholdt i 1992 i Rio de Janeiro i Brasil. Under denne konferansen ble det utformet en global kontrakt, Agenda 21, som bygger på en positiv visjon for fremskritt, og som samler ulike dagsordener (økonomiske, sosiale og miljømessige), land, aktører (regjeringer, sivilsamfunnet, næringslivet, fagforeninger og forskere), prioriterer kritiske områder (klimaendringer, biologisk mangfold, ørkendannelse, bedriftsansvar og kommunikasjon), og vedtar grunnleggende prinsipper, samt etablerer støttende institusjoner.

Ti år senere bygde Johannesburg-implementeringsplanen videre på Agenda 21 ved at land ble enige om å ta konkrete steg for å omgjøre visjoner til handling. Likevel har fremskrittene vært langsomme, både med hensyn til å nå de avtalte målene og oppfylde avtalte forpliktelser. De nye og kommende utfordringene har gjort oppgavene mer komplekse. Målet med konferansen i 2012 er å gjøre opp status, fremme de tingene som virker, vedta konkrete mål og målsettinger, og legge grunnlaget for en fremtid med velstand, fred og bærekraftighet.

Kilde: http://www.earthsummit2012.org/index.php/news/315-official-booklet

COP16

Resultatene som ble oppnådd under COP16/CMP6 i Cancun, Mexico, i perioden 29. november til 10. desember 2010, skaper entusiasme til tross for at en post-2012 klimaavtale ikke ble inngått, og selv om ømtålige spørsmål vil forbli uløst inntil neste års COP 17/CMP7 i Durban i Sør-Afrika. Men både UNFCCC sine samt Kyoto-protokollens styrende organer vedtok omfattende, nye og vesentlige beslutninger i Cancun. Disse utgjør ytterligere fremskritt i retning mot en ny juridisk bindende klimaavtale, som legitimerer utslippsmålene i København-avtalen, og viktigst av alt, er med på å gjenopprette den diplomatiske tilliten som er nødvendig å ha for å komme til enighet som en klimaavtale i 2011.  

 

Høydepunkter fra Cancun

Globale mål om drivhusgasser: Godkjennelse av IPCC sitt anbefalte globale mål om å begrense den globale oppvarmingen til 2 °C over det førindustrielle nivå, og en avtale om å overveie en mere ambisiøs 1,5 °C-grense.

Utslippsforpliktelser: Enighet om at innsatsen for å redusere utslipp skal styrkes, og at man skal arbeide mot et mål i 2011 om å redusere utslipp betraktelig innen 2050.

Tilpasning: En tilpasningskomité ble nedsatt for å fremme gjennomførelsen av en forsterket innsats for tilpasning til klimaforandringer, og sikre at utviklingslandene fortsatt vil motta finansiering, teknologi og hjelp til kapasitetsbygging.

Finansiering og markeder: Forpliktelsene vedtatt under København-avtalen om at 30 milliarder skal brukes i en oppstartsfase, samt ytterligere 100 milliarder dollar per år i langsiktig finansiering, ble bekreftet. En betydelig del av den nye multilaterale finansieringen til tilpasning skal gis gjennom det nyopprettede Green Climate Fund (det grønne klimafondet). Nye markedsinstrumenter blir definert i henhold til UNFCCC, og de eksisterende mekanismene under Kyoto-protokollen vil bli videreført, utvidet og strømlinjet.

Måling, rapportering og verifikasjon: Industrilandene aksepterte en utvidet rapportering og revisjon av utslippsreduserende foranstaltninger, samt en vurdering og revisjon av den internasjonale klimafinansieringen. Utviklingslandene vedtok å legge frem toårlige oppdateringer,

REDD +: En mekanisme for å skape insentiver for å redusere avskogning ble vedtatt. Et omfattende sett av garantier ble definert, men spørsmålet om finansiering ble utsatt til 2011.

Kyoto-protokollen
Da Japan truet med å trekke seg fra Kyoto-protokollen ble Storbritannia nøkkelforhandler i diskusjonen rundt utviklingen av den andre forpliktelsesperioden (den nåværende løper ut i 2012). Rekken av mål for utslippsreduksjon for spesifiserte land, som er omfattet av Kyoto-protokollen i 2020, er en god start.

Fremtiden er usikker
Fremtiden for Kyoto-protokollen er stadig usikker. Mens utviklingslandene har presset på for en ny forpliktelsesperiode, har de industrialiserte landene, især Japan og Canada, gitt klart uttrykk for deres motvilje mot å akseptere nye forpliktelser uten deltakelse fra USA. Det språket som anvendes i forhandlingene i AWG-KP (Ad hoc-arbeidsgruppen for ytterligere forpliktelser for partene i Kyoto-protokollen) avspeiler et forsiktig kompromiss mellom disse posisjonene, men med det resultat at problemet utsettes til klimaforhandlingene i 2011, eller kanskje til og med til 2012.


Juridisk form og kritikk

Cancun-avtalen er bygget på et ”løfte og evaluerings”-system der land oppfordres til å foreta ikkebindende forpliktelser til å redusere sine utslipp av drivhusgasser. Løfter og evalueringer erstatter således den ordningen som ble opprettet under Kyoto-protokollen, som fastsatte et klart, overordnet mål for den samlede reduksjonen i utslipp av drivhusgasser, og som fastsatte bindende mål for utslippsreduksjon for de utviklede land. Fallgruvene ved løfter og evalueringer er at de ikke er bindene, landene er ikke forpliktet til å overholde sine løfter, evalueringsprosessene er uklar, det finnes ingen mekanisme som sørger for overholdelse, og det finnes ingen samlede mål for nedskjæringer som de industrialiserte landene skal foreta.

Konklusjon
Ingen forventet at Cancun ville produsere en ny traktat i henhold til UNFCCC eller en annen forpliktelsesperiode for Kyoto-protokollen. Denne innstillingen gjorde det ikke lettere å oppnå et vellykket resultat. I Cancun var det en nødvendighet å gjenoppbygge den brutte tilliten til FN-forhandlingene etter COP15, og å levere en rekke beslutninger som skal sette scenen for konferansen i Durban. Cancun klarte å oppnå dette. Lederskapet som ble vist av Mexico i samarbeid men mange andre land fornyet tilliten til multilaterale prosesser. Men utover å gjenskape tillit til de multilaterale forhandlingene så inneholder Cancun-avtalen en rekke viktige beslutninger og formulerer en ambisiøs forhandlingsagenda for 2011. Mange av de beslutningene som ble overlatt til Durban er meget politiske og omstridte, slik som dypere og mer detaljerte aspekter av de industrialiserte landenes forpliktelser, samt om fremtiden for Kyoto-protokollen.

Kilder: http://www.foeeurope.org/climate/download/Cancun_20_12_2010.pdf

http://climatefocus.com/documents/files/Cancun%20Briefing%20Jan%202011%20v.1.0.pdf