28.april 2010
Sulten etter å lære
Av Asha-Rose Migiro
Min jobb er ett av de sjeldne som tillatter meg å både møte en president og en husløs mor innenfor tidsrommet av noen svært få timer. Og hver av dem fortalte meg det samme.
Tre måneder etter jordskjelvet som herjet Haiti, ønsket president Prèval meg velkommen til hans kontor i Port au Prince – en beskjeden bygning i hagen bak hans ødelagte presidentpalass. Han sa at utdanning må være en hjørnestein i det internasjonale arbeidet med å gjenoppbygge Haiti. Uten det finnes det ingen fremtid.
Ikke lenge etter besøkte jeg en teltby overfylt med tusenvis av fordrevne familier. En spinkel mor dyttet fram hennes barn mot meg – han var ikke mer en åtte år gammel. ”Han ønsker å lære”, sa hun til meg rolig insisterende. ”Gi ham sjansen”.
To mennesker som innehar veldig ulike posisjoner i livet. Likevel leverte hver av dem et budskap som jeg hørte igjen og igjen i løpet av mitt todagers opphold. Haitiere ønsker og trenger vår hjelp. Men når det kommer til arbeidet med å gjenoppbygge Haiti, ønsker de å gjøre det selv. Og det arbeidet begynner i skolen.
Skolegang er billetten til anstendig arbeid – desto mer i et land som Haiti hvor arbeidsledigheten er høy og arbeidsplassene er knappe. Men det er også en mer umiddelbar virkelighet. I kjølevannet av katastrofen gjør skolen mer enn å fremme læring. Det gir barn en følelse av normalitet midt i kaoset. Det er et fristed som også gir trygghet. Fremfor alt gir det håp for fremtiden.
Når folk lever nær desperasjon – med mangel på mat, medisin og husly – teller slike ting mer enn noen gang. Derfor har FNs misjon til Haiti, i tett samarbeid med regjeringen og internasjonale hjelpeorganisasjoner, arbeidet med gjenåpne skolene så raskt som mulig. Mødre og barn er særlig sårbare. Etter å ha tilbrakt en ettermiddag i en leir og deltatt på en nattpatrulje senere den kvelden, så jeg deres frykt og frustrasjon. Når det regner blir bakken til gjørme, teltene deres faller sammen og de har ikke et tørt sted å sove. Og vold og voldtekt finner selvfølgelig ofte sted i de mørke hjørnene.
FN har gjort fremskritt i å håndtere alle disse problemene. Min hovedgrunn for å reise til Haiti var å oppdatere meg selv på situasjonen, og vår respons på den. Men mens vår oppmerksomhet snur fra den umiddelbare krisen til mer langsiktig bedring, fikk jeg en klar følelse hva som kreves over alt annet: Selvhjulpenhet. Igjen var det de ordinære Haitierne jeg møtte som sa det best. ”Ingen tilskudd” ropte en gruppe arbeidsløse ungdommer i Leogane, episentret for jordskjelvet, for å få ut deres frustrasjon da jeg besøkte deres leir. Deres familier hadde mistet det meste av sine eiendeler, men deres stolthet var intakt. ”Gi oss skolene. Så vil vi ta oss av resten”.
Dette er en enorm utfordring. Selv før jordskjelvet hadde Haiti høy analfabetismerate i den nordlige halvkulen, og blant de laveste innmeldingsrater til skoler. To av fem voksne kunne ikke lese, og mindre enn halvparten av barn i grunnskolealder gikk på skole. Tallene for videregående skole var enda dårligere: mindre enn to prosent av barn fullførte videregående skole.
Haitis regjering har liten kontroll over denne situasjonen. De fleste av landets skoler er privateide; bare 10 til 15 prosent av skolene er statlig eid og kan ikke føre tilsyn eller sikre tilstrekkelige standarder. Til syvende og sist kan Haiti kun blomstre hvis vi gir næring til dets folk – og når det kommer til deres problemer, vet ingen bedre enn Haitiere.
Jeg forstår deres følelser godt. I mitt hjemland, Tanzania, ga vi vår grunnlovspresident den høyeste tittelen vi kunne tildele: lærer. President Julius ”Mwalimu” Nyereres første prinsipp på selvhjulpenhet var basert på utdanning, for jenter og gutter – en arv av likestilling som banet vei for min egen karriere.
På forrige måneds donorkonferanse i New York samlet det internasjonale samfunnet nesten 10 milliarder dollar for Haiti. Den enorme summen er utformet for å hjelpe med finansieringen av den gjennomgripende ”gjenoppfinnelsen” av landet – ”å bygge tilbake bedre”, et begrep brukt av FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Og utdanning er en vioktig faktor her.
I samarbeid med den haitiske regjeringen og andre partnere planlegger FN en ny landsomfattende bevegele for læring. Målet: å fremme rekruttering til skolen blant alle barn og unge i Haiti. Haiti trenger vår Solidaritet. Det betyr mange ting: byggematerialer, helsestasjoner og medisin, sanitærforhold, mat og drivstoff. Men det betyr også ting utover de umiddelbare behovene – ting for det fremtidige livet.
Bøker, lærere og utdanning må være blant dem, som President Prèval og mange mødre sa klart ifra om. Til syvende og sist er de nøkkelen til et bedre liv og en bedre fremtid. Haitis fantastiske or ressurssterke mennesker fortjener ikke mindre.
Asha-Rose Migiro er FNs visegeneralsekretær.
