I disse koronatider har europeere gjort det til en vane å stå på balkongene sine og klappe for de ansatte i helsesektoren. Den høye dødsraten blant sykehusansatte er både en kilde til bekymring og et vitnesbyrd om hvilken heltemodig innsats de legger ned i møte med en pandemikrise verden sjelden har sett maken til.
Tilfeldighetene vil ha det til at 2020 er Det internasjonale år for sykepleiere og jordmødre. Et år til å hylle og sette fokus på disse yrkesgruppene ville under alle omstendigheter vært dem vel forunt, men i lys av COVID-19-pandemien har en slik global markering sjelden vært mer relevant. Sykepleiere, som alle andre helsearbeidere, står i dag ved frontlinjen i kampen mot COVID-19. UNRIC har snakket med sykepleiere fra forskjellige vesteuropeiske land for å høre hvordan de takler koronakrisen.
– Jeg er alltid på intensivavdelingen, på den røde sonen hvor vi må følge strenge regler. Jeg overvåker to til tre pasienter om gangen. Jeg holder rede på medisinering, ventilering og etterfølger alle medisinske retningslinjer, sier André Sobral som jobber ved intensivavdelingen på Portugals største sykehus, Santa Maria.
– På den ene side, er det en rastløs stemning på sykehuset, men på den annen side, har vi alle en følelse av å jobbe mot et felles mål. Jeg har ikke noe ønske om å være helt. Jeg vil heller være trygt hjemme. Men å være en del at et velorganisert og støttende team som prøver å få alt til å gå på skinner, roer ned nervøsiteten min, sier Katleen som jobber som sykepleier ved Sint-Augustinus Hospital i Belgia. På nåværende tidspunkt blir 100 pasienter ved sykehuset behandlet for COVID-19 og man antar at tallet bare vil øke.
– Vi er alle sammen stresset og vi forsøker å være der for våre kolleger og pasienter. Vi er redde, særlig på grunn av den potensielle mangelen på medisinsk utstyr, sier den greske sykepleieren Dioni.
Bak smittevernet – der slikt er tilgjengelig – finnes bekymrede mennesker som, I likhet med alle andre, må bære med seg vissheten om at deres nærvær kan være skadelig for andre.
De eldre
COVID-19 er farligere for eldre enn ynge mennesker. Mange er avhengige av besøkene de får fra hjemmehjelpere, sykepleier og andre. Nå kan slike besøk sette dem i fare.
Mireille Delon, en sykepleier fra Sør-Frankrike, besøker 10-15 pasienter hver dag. Pasientene er mellom 70-100 år gamle og for mange av dem, er Mireille det eneste mennesket de møter. Koronaviruset har gjort alle andre besøk umulig. Hun og kollegene er konstant redde for å smitte disse sårbare menneskene.
– Jeg er engstelig hver gang jeg forlater huset, sier hun til UNRIC, – Jeg føler på meg at viruset er overalt. Jeg er alltid på vakt. Når jeg åpner ei dør, trykker på heisknappen eller rører ved et dørhåndtak. Jeg er engstelig fordi jeg frykter at jeg sprer viruset fra et hus til et annet.
Mireille anser seg som heldig som har et stort nok lager av ansiktsmasker på sitt kontor. I bilen passer hun alltid på å grundig rengjøre alle overflater hun rører.
Men noen steder kan antallet mennesker som tar vare på eldre – med ansiktsmaske eller uten – synke drastisk. I Tyskland er opptil 300 000 husholdninger avhengig av utenlandsk arbeidskraft, i hovedsak fra Øst-Europa. Man forventer at majoriteten av disse vil dra tilbake til hjemlandene sine, noe som vil føre til at 100 000-200 000 eldre vil mangle hjelp når påsken kommer.
Men hvordan takler sykepleiere og andre ansatte i helsesektoren et så høyt stressnivå?
I en pressebriefing om COVID-19 og mental helse i forrige uke, uttalte lederen av WHOs Europa-kontor, Dr. Hans Kluge, at han benyttet seg av metoder som hadde fungert for ham tidligere: Enkle avslapningsteknikker som pusteøvelser, muskelavslapning og meditering, og sist men ikke minst: “Prøve å holde seg positiv”.
– Ansatte i helsesektoren er under enormt press akkurat nå, og det er svært viktig å verne om deres mentale helse, uttalte ekspert på mental helse, Dr. Aiysha Malik, under WHOs briefing.
Hun sa at det er viktig å regelmessig rotere ansatte mellom høyrisiko- og lavrisikoavdelinger, og blande ansatte med høy erfaring med de som har mindre erfaring. God kommunikasjon er svært viktig, og alle ansatte bør kunne ha noen å snakke med om hvordan de har det.
Sist men ikke minst understreket hun viktigheten av hvile. Men hvile er dessverre en luksus som brorparten av helsearbeidere ikke kan tillate seg i dagens situasjon.
– Kan søvnmangel bidratt til den høye dødsraten? Har utmattelse svekket immunforsvaret deres har i så stor grad at de har dødd av viruset? undrer den erfarne, islandske sykepleieren, Vigdís Árnadóttir. Ifølge henne får sykepleiere og andre helsearbeidere i de hardest rammede landene kun to-fire timers søvn i døgnet.
Applausen er godt ment, men…
Allerede før COVID-19-pandemien, var det en kjent sak at budsjettkutt gjennom mange år har svekket helsesektoren i flere europeiske land. I for eksempel Tyskland har lave lønninger ført til at landet nå mangler tilstrekkelig helsepersonale. Som i mange andre land, har folk klappet for å vise sin respekt for ansatte i helsesektoren, men dette initiativet har ikke alltid blitt like godt tatt imot. Sykepleiere vil ikke være helter “kun for en dag” som det heter i den berømte Bowie-sangen.
I et Facebook-innlegg som har gått viralt i Tyskland, sier en sykepleier at folks applaus er godt ment, men forandrer verken lønnen hennes eller det faktum at hun utsetter seg for smitte. Sykepleiere blir plutselig kalt helter, selv om arbeidet deres alltid har vært livreddende og meningsfullt – ikke bare under koronakrisen.
Koronaviruset blir dessverre ikke snarlig borte. Som WHOs Aiysha Malik sier: – Dette er en maraton, ikke en sprint.
