I. Innledning:
En historisk mulighet i 2005
I september 2005 møtes verdens ledere til et toppmøte i New York for å evaluere fremskrittene etter at tusenårserklæringen ble vedtatt av alle medlemslandene i 2000. Generalsekretærens rapport foreslår en dagsorden som skal behandles på toppmøtet. Denne dagsorden inneholder politiske beslutninger og reformer som kun kan utføres dersom den nødvendige politiske vilje er til stede.
Begivenheter som har funnet sted etter tusenårserklæringen krever at man igjen blir enige om viktige utfordringer og prioriteringer, og at disse kommer til uttrykk gjennom kollektiv handling. Ledende krefeter for å oppnå målene er håp og behov mennesker i hele verden har. Verdensamfunnet må nå sammen bane vei for sikkerhetsspørsmål, utvikling og menneskerettigheter, ellers vil det ikke lykkes for noen.
Menneskeheten kan hverken oppnå sikkerhet uten utvikling eller utvikling uten sikkerhet, og den vil ikke kunne oppnå noen av delene uten respekt for menneskerettigheter.
I en verden full av sammenhengende farer og muligheter, er det til alles interesse at disse utfordringene blir behandlet effektivt.
Derfor kan veien mot større frihet kun oppnås gjennom et bredt og varig samarbeid mellom stater. Verden behøver sterke og handlekraftige stater, effektivt samarbeid mellom det sivile samfunn og privat sektor, samt smidige og effektive regionale og globale mellomstatlige institusjoner for å mobilisere og koordinere kollektiv handling. FN må omdannes på måter som hittil har vært utenkelige, og med en dristighet og fart som verden aldri tidligere har sett maken til.
I. Frihet fra nød
I løpet av de siste 25 årene har den ekstreme fattigdommen i verden minsket dramatisk. Allikevel har flere land også blitt fattigere. Idag lever mer enn en milliard mennesker av mindre enn en dollar dagen: hvert år dør 3 millioner mennesker av HIV/AIDS og 11 millioner barn dør før de har fylt 5 år.
Dagens mengde og tilgjengelighet av ressurser og teknologi er på et høyere nivå enn det noensinne tidligere har vært. Vi er derfor den første generasjonen som har en reell mulighet til å gjøre retten til utvikling allmenn, og dermed sørge for å frigjøre hele menneskeheten fra nød og trengsel. Tusenårsmålene omfatter utfordringer som å halvere ekstrem fattigdom, å sørge for at alle barn får mulighet til å gå i grunnskole, og å stanse spredningen av smittsomme sykdommer innen år 2015. Målene er blitt globalt anerkjente indikatorer for fremskritt, noe som også forklarer hvorfor både givere, utviklingsland, det sivile samfunn og store utviklingsinstitusjoner sammen har sluttet seg til dem.
Tusenårsmålene kan gjennomføres innen 2015, men kun dersom alle involverte parter trapper opp innsatsen så fort som mulig.
I 2005 skal et ”globalt partnerskap for utvikling” være ferdig gjennomført. Dette er ett av tusenårsmålene som ble vedtatt på den internasjonale konferansen om finansiering av utvikling i Monterey, Mexico, og på verdens toppmøte om bærekraftig utvikling, i Johannesburg i Sør Afrika. Partnerskapet grunner i et gjensidig ansvar og tilregnelighet. Hvert utviklingsland har det primære ansvaret for egen utvikling; styrke regjeringen, bekjempe korrupsjon, fremme vekst i den private sektor og finansiere nasjonale utviklingsstrategier. Utviklede land må på sin side støtte disse bestrebelsene via økt utviklingshjelp, et nytt utviklingsorienteret handelssystem samt gjøre en større innsats innen gjeldsanering for u-landene.
De følgende handlingsområder er prioritert i 2005:
NASJONALE STRATEGIER: Hvert utviklingsland som idag lider av ekstrem fattigdom bør senest innen 2006 vedta og begynne å iverksette en nasjonal utviklingsstrategi som er ambisiøs nok til at tusenårsmålene kan nås innen 2015. Hver strategi må ta høyde for syv store typer investeringer og politiske tiltak: likhet mellom kjønn, miljø, utvikling av landområder, utvikling av byene, helsevesenet, utdannelse, forskning, teknologi og innovasjon.
FINANSIERING AV UTVIKLINGEN: Offentlig støtte til utviklingen skal mere enn fordobles i de kommende år. Det er ikke nødvendig at giverlandene gir nye løfter om finansiering, det er nok at de holder de løftene som allerede har blitt gitt. Utviklede land som enda ikke har gjort det, må etablere planer som vil sørge for at 0,7 % av BNP går til utviklingshjelp senest i 2015, igangsette betydelige økninger senest i 2006 og nå 0,5 % innen 2009. Denne forøkelsen skal oppnås gjennom en internasjonal finansieringsmekanisme, mens nye finansieringsmodeller overveies på lengre sikt. Det globale fondet for aids, tuberkulose og malaria skal være helt finansiert og ressursene som skal bidra til en utvidet helhetsstrategi for forebygging og behandling av HIV/AIDS må være til stede. Disse stegene må underbygges med umiddelbare handlinger for å støtte en rekke ”Quick Wins”- dvs. relativt billige men høyst effektive initiativer med mulighet til å oppnå gode resultater og for å redde millioner av liv – for eksempel ved å dele ut gratis myggnett mot malaria.
HANDEL: Forhandlingsrunden om handel i Doha bør leve opp til sine løfter om utvikling og kunne sette dem ut i livet senest i 2006. Som første skritt må medlemslandene gi de minst utviklede landene adgang til et kvote- og tollfritt marked.
GJELDSLETTELSE: Det godtatte gjeldsnivået må omdefineres til et nivå som tillater et land å oppnå tusenårsmålene, med forsikring om at gjeldsforholdet ikke stiger innen 2015.
Nye tiltak er dessuten nødvendige for å sikre et bærekraftig miljø. Det må mobiliseres til vitenskapelige fremskritt og teknologisk innovasjon omgående for å utvikle redskap for å dempe klimaendringene. En mer åpen internasjonal ramme må skapes for å stabilisere drivhuseffekten etter at Kyoto-protokollen har utløpt i 2012. Dette krever deltakelse fra de aktørene som står bak mesteparten av utslippene av drivhusgasser, i både utviklings- og udviklingsland. Konkrete tiltak er også nødvendige innen områder som ørkendannelse og biologisk mangfold.
Blant andre prioriteringer for global handling blir å finne fram til bedre tiltak for å overvåke smittsomme sykdommer, et verdensomspennende advarselssystem for naturkatastrofer, støtte til utviklingsvitenskap og – teknologi, støtte til regional infrastruktur og institusjoner, samt mere effektivt samarbeid for å håndtere migrasjonsproblemer på en mer fordelaktig måte.
III. Frihet fra frykt
Samtidig som fremskritt på utviklingsområdet vanskeliggjøres på grunn av svak gjennomføring av sikkerhetstiltak – og på tross av en voksende følelse av usikkerhet blant mange – mangler verden samstemmighet i forhold til problemet.
Generalsekretæren slutter seg fullstendig til det ambisiøse prosjektet om felles sikkerhet. Truslene mot fred og sikkerhet i det 21. århundre omfatter ikke alene internasjonale kriger og konflikter, men også terrorisme, masseødeleggelsesvåpen, organisert kriminalitet og sivil vold. Truslene omfatter også fattigdom, dødelige og smittsomme sykdommer og miljømessig forringelse, som kan ha minst like katastrofale følger. Alle disse truslene kan føre til død eller redusert overlevelsesevne i stor skala. Samtidig sørger disse truslene for at land undermineres på en grunnleggende måte i det internasjonale system.
For å oppnå kollektiv sikkerhet idag, må det som ansees å være en alvorlig trussel av en av verdens regioner, betraktes som en trussel av alle andre. Det er ikke snakk om teoretiske spørsmål, men om livsviktige spørsmål.
FN må omdannes til å kunne utgjøre et effektivt redskap for å forebygge konflikt, akkurat slik organisasjonen har vært tilsiktet, og som kan oppnås ved at visse politiske retningslinjer og institusjonelle prioriteringer følges.
FOREBYGGING AV TERRORISME AV KATASTROFALT OMFANG: Statene bør følge en omfattende anti-terrorisme strategi som bygger på 5 søyler: overtale fok til å avstå fra å begå terroristhandlinger, eller å støtte de, hindre terroristers mulighet for finansiering eller å skaffe seg utstyr, overbevise stater om å unnlate å finansiere terrorisme, utvikle statenes kapasitet til å bekjempe terrorisme, samt å forsvare menneskerettigheter. De bør også komme til enighet om en omfattende avtale om terrorisme, basert på en klar og samstemmig definisjon. Videre bør de også fullføre avtalen om bekjempelse av atom-terrorisme så raskt som muligt.
BIOLOGISKE, KJEMISKE OG KJERNE-VÅPEN: Det er viktig at vi fortsetter fremskrittene med nedrustning og ikke-spredning. Når det gjelder nedrustning, burde kjernevåpenstatene ytterligere redusere sitt arsenal av ikke-strategiske atomvåpen og fortsette å overholde våpenkontrollavtaler, og videre sørge for at nedrustningen er ugjenkallelig. De bør også bekrefte sin vilje til å gi negative sikkerhetsgarantier og overholde moratoriumet på atomprøvesprengninger. Hva gjelder ikke-spredning, må det internasjonale atomenergibyråets autoritet styrkes gjennom en universell godkjennelse av Model Additional Protocol, og statene burde forplikte seg til å utarbeide, underskrive og implementere en traktat for å stanse produksjonen av spaltbart materiale.
REDUSERE MULIGHETEN FOR KRIG: Halvparten av alle land som kommer ut av en krigssituasjon faller tilbake inn i konflikten innen 5 år. Medlemslandene skal skape en mellomstatlig fredsskapende kommisjon såvel som et FN-kontor for å underbygge freden. FN vil dermed bedre kunne møte utfordringene ved å hjelpe land til en vellykket overgang fra krig til fred. Landene skal dessuten kunne ta de nødvendige skrittene for å styrke den kollektive kapasiteten til å benytte meglingsredskap, sanksjoner og fredsbevaring (herunder prinsippet om null-toleranse overfor seksuell utnyttelse av mindreårige og andre utsatte grupper som er begått av medlemmer av fredsbevarende styrker, i henhold til generalsekretærens direktiver).
BRUK AV MAKT: Sikkerhedsrådet bør snarest vedta en resolusjon som etablerer prinsippene som skal brukes til å treffe avgjørelser om bruk av makt og som grunnlag for fremtidige beslutninger om bruk av makt.
Andre prioriteringer for global handling omfatter et mer effektivt samarbeid for å bekjempe organisert kriminalitet, forebygge ulovlig handel med lette våpen, fjerne landmine-plagen som fortsatt dreper og lemlester uskyldige mennesker og forsinker utviklingen i nesten halvparten av verdens land.
IV. Frihet til å leve i verdighet
I tusenårserklæringen uttalte medlemslandene at de vil gjøre sitt ytterste for å fremme demokrati og forsterke rettsprinsippene, såvel som å respektere de internasjonalt anerkjente menneskerettighetene og fundamentale friheter. De siste seks tiårene har en imponerende retningsgivende ramme blitt fremlagt.
Men uten iverksettelse forblir disse erklæringer tomme. Uten handling er løfter meningsløse. Ofre for krigsforbrytelser finner ingen trøst i Genevekonvensjonens ord, dersom disse ikke blir fulgt opp. Traktater som forbyr bruken av tortur er ingen trøst for de som blir mishandlet i fangenskap, særlig hvis de internasjonale systemene for menneskerettigheter tillater de ansvarlige gjemmer seg bak sine høyt rangerte venner. Befolkninger som har lidd under krig mister håpet når der, Til tross for inngående fredsavtaler, lider folk som lenge har vært rammet av krig dersom de ikke ser fremskritt i bestrebelsene i å opprette regjeringer som respekterer loven. Høytidelige erklæringer om å styrke demokratiet forblir tomme for de som aldri har deltatt i å velge sine ledere, og som ikke ser tegn på endringer.
Derfor skal den spektakulere normative rammen, som har blitt utviklet over de siste 60 år, forsterkes. Og det som enda viktigere er, det må taes konkrete skritt for å begrense en selektiv eller vilkårlig iverksettelse og brudd uten konsekvenser. Verden må skifte fra en lovgivningsepoke til en iverksettelsesepoke.
Handling er nødvendig på de følgende prioritetsområdene:
RESPEKT FOR LOVEN: Verdenssamfunnet bør ta ”ansvaret for å beskytte”, for på slik måte danne grunnlaget for felles inngripen mot folkemord, etnisk utrensning og forbrytelser mot menneskeheten. Alle de traktater som omhandler beskyttelse av sivile bør ratifiseres og iverksettes. Skritt bør tas for å styrke samarbeidet med den internasjonale straffedomstolen og andre internasjonale eller blandede krigsforbrytelsesdomstoler, og for å styrke den internasjonale domstolen. Generalsekretæren sikter også mot å styrke sekretariatets kapasitet til å støtte om nasjonale bestrebelser til å gjenetablere lov og orden i konfliktrammede samfunn savål som i samfunnder konflikter er i ferd med å bryte ut.
MENNESKERETTIGHETER: Meneskerettighetskommisjonen bør utstyres med ytterligere finansielle og menneskelige ressourser for å kunne spille en mr aktiv rolle i debatten i sikkerhedsrådet, såvel som i den planlagte fredsbyggende kommisjonen. De organene som har blitt skapt som redskaper for mennsekerettighetene må også gjøres mer effektive og klar til handling.
DEMOKRATI: Et demokrati-fond bør opprettes i FN for å bidra med assistanse til de land som er i ferd med å styrke eller etablere sitt demokrati.
V. Styrke de Forente Nasjoner
Mens målene skal være sterke og prinsippene konstante, må organisasjonen og dens prraksis være i stand til å følge med i tiden. Dersom FN skal være nyttig for sine medlemsland og for verdens befolkning overfor de utfordringer som står beskrevet i de første tre avsnittene, er organisasjonen nødt til å leve opp til det 21. århundrets behov og omstendigheter.
Mye har allerede blitt oppnådd siden 1997, både med tanke på reformer av interne strukturer og FNs kultur. Men det er fortsatt nødvendig med ytterligere endringer, både innenfor de utøvende instansene – sekretariatet og det øvrige FN-systemet – og i FNs mellomstatlige organer:
GENERALFORSAMLINGEN: Generalforsamlingen bør treffe dristige tiltak for å effektivisere sin dagsorden og gjøre beslutningsprosessen hurtigere. Den bør legge fokus på de viktigste sakene og få på plass mekanismer for å etablere et systematisk samarbeid med det sivile samfunn.
SIKKERHETSRÅDET: Sikkerhetsrådet bør være representativt for dagens geopolitiske realitet idag. Generalsekretæren støtter prinsippene for reformer som ble foreslått i høynivå-panelets rapport, og han oppfordrer medlemslandene til å overveie de to mulighetene – modell A og B – som står i rapporten, eller andre forslag som er realistiske i forhold til størrelse og maktbalanse, og som tar utgangspunkt i en av de to modellene. Medlemslandene bør komme til enighet- og treffe en avgjørelse om dette viktige spørsmålet innen toppmøtet i september 2005.
DET ØKONOMISKE OG SOSIALE RÅD: Det økonomiske og sosiale råd bør reformeres slik at det effektivt kan evaluere fremskritt på utviklingsområdet, benyttes som et forum for utvikling, samarbeid og lede forskjellige mellomstatlige organer som tar seg av økonomiske og sosiale spørsmål innenfor FN systemet.
DET FORESLÅTTE MENNESKERETTIGHETSRÅDET: Menneskerettighedsrådet lider av manglende troverdighet og profesjonalisme, og den trenger en grundig reform. Den skal erstattes av et menneskerettighetsråd med færre, men permanente medlemmer. Videre skal denne enten være et hovedorgan for FN, eller underlagt generalforsamlingen, og dens medlemmer skal velges direkte av generalforsamlingen forutsatt at de støttes med et 2/3 flertall av de fremmøtte og stemmeavgivende medlemmene.
SEKRETARIATET: Generalsekretæren vil ta initiativ med hensikt å omstille sekretariatets struktur i forhold til prioritetene som legges frem i rapporten, og han vil deretter innrette en kabinettliknende enhet for beslutningsprosedyrer. Han ber medlemslandene om gi han den nødvendige autoritet og ressurser slik at organisasjonens personale kan kjøpes ut og dermed fornyes slik at kompetansen stemmer bedre overens med dagens behov. Et slikt initiativ vil gjøre det mulig for generalsekretæren å justere personalstyrken etter behov, samt få til en omfattende gjennomgang av de retningslinjer som finnes for budsjetter og personalspørsmål. Ytterligere, vil dette bemyndiggjøre en omfattende gjennomgang av FNs kontor for internt tilsyn – noe som vil styrke kontorets uavhengighet og autoritet.
Andre prioriteter innebærer å skape et mer sammenhengende system ved å forsterke de bosittende koordinatorer (Resident Coordinators), ved å gi det humanitære reaksjonssystem en mer effektiv standbyordning, og forsikre bedre beskyttelse av internt fordrevne personer. Regionale organisasjoner, spesielt den Afrikanske Union, bør få mer støtte. FN-pakten bør også moderniseres for å fjerne ”fiendeklausulene”, Tilsynsrådet og kommitteen for militærstaben, som alle er foreldede.
VI. Konklusjon: Muligheter og utfordringer
Det er verdenssamfunnet som må beslutte om dagens uromomenter vil lede til ytterligere konflikter, større ulikheter og en forringelse av rettssikkerheten, eller om den kan bennyttes til å fornye våre felles institusjoner som arbeider for fred, velstand og menneskerettigheter. Det er nå tid for handling. Bilaget til denne rapporten inneholder konkrete forslag som regjeringer og statssjefer må ta stilling til. Handling innenfor disse områdene er mulig og innenfor rekkevidde. Disse første skrittene vil kunne føre til et visjonært retningsskifte for menneskeheten.
