De fleste av oss i Norden bruker mange forskjellige elektroniske produkter i hverdagen, og holder oss oppdatert på teknologiske nyvinninger. Og uten å tenke så mye over det, kjøper og mottar vi de nyeste modellene av populære smarttelefoner og flatskjermer, eller skaffer oss en raskere datamaskin eller et større kjøleskap. Men hva skjer med alle de gamle produktene?
EE-avfall er utrangerte elektriske og elektroniske produkter – det vil si alt som går på strøm eller batterier. På verdensbasis øker stadig mengden av EE-avfall, mye på grunn av den planlagte foreldelsen til mange moderne produkter. Ifølge en DanWatch rapport fra 2011 øker EE-avfallet tre ganger så raskt som annet avfall, og FNs miljøprogram (UNEP) anslår at det oppstår så mye som 20 til 50 millioner tonn slikt avfall verden rundt hvert år. Så spørsmålet gjenstår – hvor blir det av alle våre gamle mobiler, TV-apparater og datamaskiner når vi er ferdige med dem?
En del av avfallet blir, heldigvis, gjenvunnet på riktig vis. Innsamlingen av EE-avfall i Norden har faktisk økt betydelig det siste tiåret, som følge av nye lover og returordninger. Flere internasjonale og regionale avtaler forbyr grensekryssende transport av farlig EE-avfall, som for eksempel Basel-konvensjonen som trådte i kraft i 1992. EU vedtok også et direktiv om EE-avfall i 2003 (WEEE), som ble revidert i fjor. De nordiske landene har i tillegg vedtatt lover som kriminaliserer uautorisert transport av avfall. For å gi deg en idé om fremgangen: Miljøstatus melder at den gjennomsnittlige innsamlingen av EE-avfall per person hvert år i Norge økte fra mindre enn 5 kg i 1999 til nær 30 kg i 2011. Dette er faktisk fem ganger så mye som det WEEE-direktivet krever.
Tross disse fremskrittene har vi imidlertid fortsatt lang vei å gå, spesielt siden det anslås at bare 10 % av verdens EE-avfall gjenvinnes. Lover og regler blir altfor ofte ignorert eller unngått, og mye av avfallet blir sendt til Afrika og Asia for å slippe unna skatter og ansvar. Utviklingsland har lenge vært en populær destinasjon for de rikes farlige søppel, et fenomen flere har kalt «giftig kolonialisme».
Men det sies at en manns søppel er en annen manns skatt, og elektroniske produkter innholder faktisk ofte flere verdifulle metaller. Blant dumpingplassene for EE-avfall i utviklingsland kan man finne både voksne og barn på jakt etter kopper og gull for å selge videre. De er ofte avhengige av denne inntekten for å overleve. Problemet, som FNs miljøprogram understreker, ligger imidlertid i metodene som anvendes for å få tak i disse metallene. Ofte smeltes eller brennes avfallet, noe som samtidig forårsaker betydelige giftutslipp med «alvorlige konsekvenser» for både mennesker og miljø. De fleste EE-produkter inneholder farlige stoffer, som for eksempel kvikksølv, bly og kadmium. Slike miljøgifter kan føre til flere alvorlige sykdommer, inkludert forskjellige typer kreft, luftveissykdommer og reproduktive lidelser.
De nordiske landene er langt fra de verste synderne når det gjelder dumping av EE-avfall, men helt uskyldige er vi heller ikke. Danmark er for eksempel blant de topp syv eksportørene av brukte datamaskiner til Ghana, et land kjent for å være en såkalt «hotspot» for EE-avfall, mens det anslås at bare 40-50% EE-avfall blir håndtert på riktig måte i Finland. Det samme gjelder rundt 12.000 tonn EE-avfall i Sverige hvert år, og blant flere søppelfyllinger i deler av Vest-Afrika «troner berg av defekte svenske datamaskiner som forgifter bakken og folk i området». Ifølge Tollvesenet i Norge gjøres det hver måned nye beslag av ulovlig EE-avfall som skal smugles ut av landet. «Noen av disse varene vil bli brukt og fikset i andre land som har bruk for de, men mye av dette er miljøfarlig avfall», sa Helge Breilid, kontorsjef ved Tollregion Sør, til NRK i fjor.
Tross flere internasjonale og regionale konvensjoner, forblir altså eksport av skadelig EE-avfall et alvorlig problem – også i Norden. Med tanke på den stadig voksende forbrukerkulturen i alle verdens hjørner, er det klart at omfattende gjenvinning av EE-avfall må gis høy prioritet på globalt og nasjonalt nivå, samt i alle hjem.
