26. JUNI, 2014 – I slutten av 2010 satte Mohamed Bouazizi fyr på seg selv. Han var 26 år, universitetsuddannet og levde av å selge grønnsaker i Sidi-Bouzid i Tunisia. Politiet hadde konfiskert hans grønnsaksvogn og Bouazizi handlet i ren desperasjon.
Bouazizi døde av skadene og hans navn var på alles lepper de følgende månedene. Hans død resulterte i Jasmin-revolusjonen og president Zine El Abidine Ben Alis fratredelse. Protestene sendte sjokkbølger gjennem den arabiske verden og demonstrasjonene spredte seg hurtig fra Tunisia til andre land, blant annet Egypt, Libya og Syria, hvor protestene resulterte i en av de blodigste konfliktene i vår tid.
På tross av at protestene også spredte seg til Algeria, nådde de aldri opp på samme nivå som i mange andre arabiske land.
I 132 år var Algeria en fransk koloni. Etter en grusom krig mot kolonistene opnådde landet uavhengighet i 1962. På grunn av protester i slutten av 1980-tallet, ble det lovlig å danne politiske partier. Frem til da hadde uavhengighetskrigens vinnere, Front de Libération Nationale, vært det eneste lovlige partiet. Da det så ut til at islamistene kom til å vinne valget grep militæret inn og det endte med en blodig borgerkrig som kostet 150.000 liv.
Algeria har siden da strevd med høy arbeidsløshet, lite transparens i det politiske systemet, korrupsjon og lav levestandard – som tilfellet også er i mange andre arabiske land. Så hvorfor gikk borgerne ikke på gaten og krevde forbedringer, som var tilfellet i nabolandene?
Ifølge Rasmus Alenius Boserup, forsker i arabisk politikk og samfunn ved det Danske Institut for Internationale Studier (DIIS), er grunnen at Algeria allerede hadde protestert:
«I 1988 lyktes de, de fikk en stor reformpakke, de fikk rett til den islamistiske opposisjonen.» Islamistene vant valgene, som de har gjort i Egypt nå. I Algeria endte det i en blodig borgerkrig som landet fortsatt ikke har kommet seg helt over. I følge Boserup er det derfor at drømmen om rask politisk endring ikke er særlig utbredt, selv om folk er meget utilfredse.
Det ble nylig avholdt valg i Algeria, og FN-eksperter var tilstede for å overvære prosessen. Abdelaziz Bouteflika, som har vært president i landet siden 1999, vant for fjerde gang og er nå den presidenten som har sittet lengst ved makten. Han ble rammet av et hjerteinfarkt i 2013 og har sjeldent vist seg offentlig siden. Men det er ikke overraskende at han vant en «overbevisende seier», da han flere ganger har blitt anklaget for valgsvindel og for å lage lover som gjør det mulig for ham å sitte på makten.
Algeria kommer nok ikke til å oppleve like raske forandringer som sine naboland i fremtiden. På grunn av erfaringene fra fortiden er befolkningen langt mer forsiktig med protester og revolusjoner enn sine naboer. Men den algeriske befolkningen håper fortsatt på forandring i landet. Mer demokrati, flere jobber og bedre muligheter. Boserup ser lyst på fremtiden i landet:
«Der er en meget sterk drøm om forandring, «changement», den nye generasjonen skal inn. Men det skal være varsomt, det skal være forsiktig. Det er mye vilje til forandring…»
