De nordiske landene har et godt rykte internasjonalt når det kommer til bistandsarbeid, men er ryktene sanne?
De nordiske landene, dog ikke alle, er medlemmer av en svært eksklusiv klubb. De eneste andre landene som har kvalifisert seg til medlemskap er Nederland og Luxemburg. Sverige, Danmark og Norge har alle nådd det internasjonale målet om å gi 0,7 % av bruttonasjonalinntekt (BNI) i offisiell bistandstøtte (ODA).
Sverige var det første landet som noen gang nådde dette internasjonale målet i 1974, Norge kom etter i 1976, før Danmark fulgte i 1978. Finland har nådd målet en gang, i 1991. Når vi tar dette med i betraktningen ser det ut som om de nordiske landene klart fortjener sitt gode rykte.
Norge og Sverige har de siste årene budsjettert 1 % til ODA, mens Danmark bidro med 0,84 % av deres BNI til ODA, dette vises i tabellen under.
Mens Island er det landet som bidro med den minste prosentandelen til ODA i 2012, er deres prosentvise endring fra 2011 større enn noen av de andre nordiske landene. Islands bidrag til ODA nådde en topp i 2008, da de bidro med 0,37 % av BNI til ODA. Restriksjoner på budsjettet, grunnet finanskrisen, tvang ned ODA bidragene. Det er likevel viktig å huske på at et lands bidrag til utvikling ikke kun handler om økonomisk støtte.
En ny rapport fra senteret for global utvikling (CGD) sammenlikner 27 av de rikeste landene i verden basert på deres dedikasjon til retningslinjer og politikk som kommer fattige nasjoner til gode, de nordiske landene utmerker seg ved å være på toppen av denne listen.
Danmark, Sverige og Norge okkuperer de første tre plassene på CGDs ‘forpliktelser til utviklings indeks 2013’, i denne gitte rekkefølge. Indeksen måler nasjonal politikk innen syv områder som sees på som relevante for utviklingsforpliktelser: bistand, handel, finans, migrasjon, miljø. Sikkerhet og teknologi. Finland ligger ikke langt bak, på delt femteplass med Nederland.
Finland gir for øyeblikket 0,6 % av BNI til ODA, men har uttalt at de vil føre inntekter fra EUs handelssystem for utslipp (Emission Trading System) til klimaarbeid, slik at de kan komme nærmere målet på 0,7 %. Finland har klatret opp to plasser på listen siden i fjor, og er desto nærmere målet de ikke har nådd siden 1991. Finland holder også et lavt nivå når det kommer til privat veldedighet, og har høye barrierer som legger restriksjoner på fattige immigranters inngang til landet. Dette trekker dem ned på listen.
Selv om Norge bidrar med den største andelen av inntekt til ODA, har Norge også den største produksjonen av fossile brennstoff per person av alle landene som er inkludert i denne indeksen. Dette kommer i tillegg til deres svært begrensende handelsbarrierer mot fattige land. Disse faktorene presser Norge ned på listen. Den nylig innsatte norske regjeringen offentliggjorde nylig sitt budsjett for 2014, hvor de fortsatt tildeler 1 % av budsjettet til utviklingsassistanse. Flere observatorer ble positivt overrasket over dette, ettersom det hadde vært tidligere tegn på at regjeringen ville minske utviklingsstøtten. De la også ned utviklingsministerposten, noe mange mente var et klart tegn på at utvikling ikke lenger ville ha en høy prioritet, men det virker til nå som om dette ikke er tilfellet.
Sverige var det landet etter Norge, av OECD landene som er medlem av komiteen for utviklings assistanse (DAC), som budsjetterte størst andel av sitt statsbudsjett til ODA. Sverige har også fått skryt av DAC, for å kontinuerlig budsjetterer 1 % av sin inntekt til ODA, selv midt i en finanskrise. I budsjettet for 2014 budsjetterer Sverige fortsatt 1 % til ODA. Det har nylig vært debatt i Sverige vedrørende fordelingen av bistand, og spesielt i forhold til FN. Denne debatten har ført bistand og dens effektivitet tilbake på agendaen, og det kan tenkes at denne debatten kan lede til endringer for hvordan bistand blir fordelt i Sverige.
Danmark bidrar med en mindre andel av BNI til ODA sammenlignet med Norge og Sverige, men Danmark er helt øverst på GCDs index for 2013. Danmark får skryt i rapporten fra GCD for deres bidrag av personale og finansiering til internasjonale fredsbevarende styrker og humanitære intervensjoner, men også for å oppfordre til forskning og utvikling. Det er alltid rom for forbedringer, og Danmark er intet unntak. Høye subsidier til landbruket, få immigranter og studenter fra utviklingsland, høy produksjon av fossile brennstoff per person og en lav skatt på gass, er problemområder Danmark må jobbe videre med for å øke sitt bidrag til utvikling.
Det er av dette klart at de nordiske landene er i toppsjiktet internasjonalt, men det er ulikheter og problemer som må arbeides videre med, dette er en flott mulighet for å lære av hverandre. Endringer implementert i et nordisk land kan ha en lignende ønsket effekt i et annet nordisk land.
