23. JUNI, 2014 – Når klimaet endrer seg kan mennesker bli tvunget til å flytte fra hjemstedet sitt.
En av utfordringene for mennesker som må rømme på grunn av klimaendringer er at de ikke har krav på internasjonal beskyttelse. Det folkerettslige grunnlaget for å ha krav på denne typen beskyttelse er hjemlet i FNs Flyktningkonvensjon fra 1951.
Ifølge Flyktningkonvensjonen defineres en flyktning som en person som «har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til, eller, på grunn av slik frykt, ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse». Dermed faller mennesker som rømmer fra flom og orkaner utenfor konvensjonens nedslagsfelt.
Mennesker som migrerer på grunn av miljø- og klimaendringer får ofte status som såkalt ‘internt fordrevne’, fordi de ikke krysser en landegrense, men befinner seg i hjemlandet sitt. Da er det slik at det er deres egne myndigheter som skal passe på dem.
I mange land verken kan eller vil myndighetene ta dette ansvaret. Dersom mennesker som er på flukt fra miljøendringer faktisk krysser en landegrense omfattes de ikke av Flyktningkonvensjonen, men får status som ‘økonomiske migranter’.
Vanskelige dilemmaer
Hvem kan kalles klimaflyktninger? Noen kriser skjer voldsomt og man kan klart se konsekvensene, for eksempel ved ekstremvær eller flom.
Men hva med tørke som kommer sakte, men sikkert? Hva med utmagring av jorden som skjer gradvis?
Gradvisheten er problematisk med når man skal definere at mennesker er i nød, for når kommer man egentlig til det punktet at er i nød? Hvis man flykter til et bedre sted å leve når problemene har vokst frem over tid; søker man seg da et annet sted fordi man ønsker en bedre levestandard, eller fordi man enkelt og greit er helt nødt?
Hvem rammes?
Fattige mennesker har ikke muligheten til å tilpasse seg endringer i klimaet på samme måten som rike mennesker. I fattige områder er folk mer avhengige av mat og vann som er kortreist, altså som fins i nærheten av der de bor, enn tilfellet er for mennesker i rike land.
Dermed blir eksempelvis mennesker som er avhengige av egne avlinger sårbare for endringer i klimaet. Om avlingene slår feil blir situasjonen fort akutt.
Katastrofer vil trolig fortsatt ramme de samme områdene som før, men krisene vil kunne bli mer omfattende enn før. I visse tilfeller er det et stort problem at myndighetene i fattige land verken kan eller vil hjelpe de rammede. På den annen side har tilfellet med orkanen «Katrina» i USA vist at naturkatastrofer ikke bare finner sted i fattige land.
