FNs høykommissær: Hele verden har et stort ansvar

0
91

I dag feirer vi 60- årsdagen for Verdenserklæringen om Menneskerettighetene; et dokument som ble utformet på et avgjørende, historisk punkt i menneskets historie. Erklæringen markerte seg som den første internasjonale avtalen om frihet og rettigheter for alle mennesker.

For seks tiår siden ble det bekreftet at styrken i felles ideer og visjoner om respekt og fredelig sameksistens kan overvinne brutalitet, hat og ødeleggelse. Siden da har verden endret seg en god del, men anerkjennelsen av våre iboende rettigheter, felles forståelse om at alle liv skal leves i verdighet og rett til anseelse uansett opprinnelse, kjønn og farge, status og tro, viser til nåtidens realiteter i like høy grad som i 1948.

 

Verdenserklæringen legger vekt på den uløselige forbindelsen mellom de grunnleggende rettighetene for frihet og sosial rettferdighet, samt fred og sikkerhet. Den gir et klart uttrykk for betydningen av likhet mellom politiske, borgerlige, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, like mye som rettighetenes avhengighet av hverandre. Den fremstiller en verden hvor hver mann, kvinne og barn lever sitt liv i verdighet, uten sult, vold og diskriminering, hvor man nyter fordelene av bolig, sunnhet, utdannelse og muligheter.

Et omfattende og økende organ av internasjonal rett har konkretisert Verdenserklæringens prinsipper, og disse avspeiles i forfatninger og lover i mer enn 90 land. Man har innført dedikerte internasjonale, regionale og nasjonale mekanismer for å promotere menneskerettighetene, samt utvikle og beskytte dem. Sivilsamfunn over hele verden gjør sitt beste for at rettighetene skal bli gjennomført med økende kapasitet og innflytelse.

Til tross for alle våre fremskritt innen lovgivning og praksis, er verdenssamfunnet fremdeles langt unna fra å kunne beskytte mennesker mot frykt, urettferdighet og ulikhet. Unngåelse av straff, væpnede konflikter og autoritære styresett har ikke blitt beseiret. Vi må derfor innse at rasisme, diskriminering og intoleranse representerer noen av de største globale utfordringene for menneskerettigheter i vår tid.

Vold mot kvinner er en daglig kjensgjerning i alt for mange land. Den demokratiske republikken Kongo lider under utbredt vold med mange seksuelle overgrep på kvinner og jenter, i likhet med de fleste konfliktområder. FNs sikkerhetsråd og Den internasjonale domstolen har klart slått fast at voldtekt og andre former for seksuell vold ansees som krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Samtidig kan volden betraktes som konstituerende handlinger i forhold til folkedrap. Men slike overgrep blir sjelden straffet. Gjerningsmennene bør føres til en domstol hvis syklusen av vold og brutal straff skal stanses. Faktum er at det utøves vold mot kvinner og utsatte grupper, som minoriteter, i alt for mange land. Volden fremmes av lover og skikker, som gjør disse menneskene til annenrangs borgere og utsetter dem for systematisk diskriminering. Dette kan skje på tross av sterke internasjonale standarder, som beskytter menneskene og gir dem rett til fullstendig og fri deltakelse i samfunnet.

Uansett kjønn, opprinnelse eller rase, avhenger velferd av en respekt for, og en fremming av alle rettigheter og friheter, fra økonomiske rettigheter til ordentlig mat, sunnhet, bolig og utdannelse. Dette er årsaken til at regjeringer rundt omkring i hele verden bør yte en større innsats og arbeide hurtigere for å oppfylle Tusenårsmålene, som er åtte utviklingsmål.

Undertrykkelse og fattigdom er like store utfordringer for oss i dag, som de var da Verdenserklæringen ble signert. Samtidig har det oppstått skremmende nye utfordringer som klimaforandringer, matvare- og finanskrise, globaliseringsproblematikk, terrorisme og nye epidemier. Omfanget av de mangesidige oppgavene som ligger foran osskrever en bred, kollektiv innsats, som er basert på et felles grunnlag for vår menneskelige eksistens og universell aksept av internasjonal rett.

Men angrep på de universelle rettighetene setter fortsatt barrierer for en total gjennomførelse av menneskerettighetene. Noen kritikere hevder at erklæringen er for vid med hensyn til fremmingen av friheter og verdier, mens andre mener at dens rammer er for smale, der frihet går foran materiell velstand.  

Hele verden har et stort ansvar når det gjelder å leve opp til Menneskerettighetserklæringen, som kan oppfylles gjennom solidaritet og fellesskap. Bare ved å oppnå alle våre Universelle menneskerettigheter vil vi være i stand til å nå høyere levestandard, og nyte den friheten som Eleanor Roosevelt og de andre forfatterne hevdet skulle være en rett for oss alle for 60 år siden.

Foto: FN /Eskinder Ebebe

Av Navanethem Pillay, FNs høykommissær for menneskerettigheter