Av Mark Lowcock
Ved starten av dette året estimerte FN at 168 millioner mennesker ville trenge bistand for å overleve, og at behovet for nødhjelp kom til å bli rekordhøyt.
Så kom COVID-19-pandemien som per dags dato har smittet minst 7,3 millioner mennesker – eller 1 av 1000 mennesker i verden.
I løpet av den siste måneden har antall smittetilfeller økt kraftig i Afrika, Latin-Amerika og Karibia.
I verdens mest sårbare områder regner man med at pandemien vil nå sitt toppunkt en eller annen gang mellom to uker fra nå og seks måneder frem i tid. Konsekvensene for både helse og økonomi i disse landene vil bli katastrofale.
Pandemien og den globale nedgangstiden som følger i dens kjølvann vil føre til at land som allerede befinner seg i en humanitær krisesituasjon vil trenge langt mer nødhjelp og humanitær bistand.
Vi har vært vitne til hvordan folks har mistet jobb og inntekt, hvordan matforsyningene har blitt redusert og prisene har økt, og hvordan barn har gått glipp av både vaksiner og matrasjoner.
Ifølge utregningene til Verdens matvareprogram vil vi se en fordobling i antall mennesker som befinner seg i akutt matmangel. Antallet av mennesker uten matsikkerhet vil således øke til 265 millioner. Det er fare for at nøden vil bli så stor at den kan utvikle seg til hungersnød flere steder.
Ifølge Verdensbanken vil ytterligere 71-100 millioner mennesker bli rammet av ekstrem fattigdom.
Det er også fare for at pandemien dette året vil føre til at ytterligere 6000 barn vil dø daglig av sykdommer som kunne vært unngått.
Når vaksineprogram blir satt på vent risikerer vi at forekomsten av meslinger, kolera og andre sykdommer vil øke.
Vi må være oppmerksomme på de behovene til kvinner og jenter og farene de utsettes for, inkludert seksuell vold. Vi må også ikke glemme andre sårbare grupper som flyktninger.
Vi har ikke annet valg enn å sette inn drastiske tiltak umiddelbart. Gjør vi ikke det vil den positive utviklingen vi har opplevd de siste tiårene bli reversert.
Hva trengs for å beskytte de mest sårbare menneskene i verden fra skrekkelige lidelser og sosioøkonomisk ruin?
Første prioritet må være å fortsatt hjelpe pågående humanitære programmer med bistandsmidler og øke deres bevilgninger. Slike programmer redde millioner av liv hvert år.
Behovet for nødhjelp er rekordhøyt. FNs plan i år er å hjelpe 117 millioner av verdens mest utsatte mennesker i 63 ulike land. Kostnaden er 37 milliarder dollar og inkluderer tiltak for å bekjempe følgene av COVID-19-pandemien.
Slike bistandsmidler gjør det mulig for hjelpeprogrammer å distribuere helt nødvendige matleveranser, helsetjenester og rent drikkevann, og å tilby husly, utdanning og beskyttelse til verdens mest sårbare folk. Vi kan ikke miste disse alvorlige krisene av syne, ellers vil vi risikere å miste millioner av menneskeliv.
Per 17. juni har vi sikret 6,5 milliarder dollar – eller 17 prosent av den totale summen som trengs for å holde disse programmene gående.
Vi har også lansert en humanitær bistandsplan som retter seg direkte mot COVID-19-pandemien kalt «COVID-19 Global Humanitarian Response Plan». Denne vil trenge 6,7 milliarder dollar i bistandsmidler.
Så langt har generøse giverland donert 1,2 milliarder dollar til bistandsplanen, noe som har gjort det mulig å levere viktig bistand til over 44 land. Omkring 234 millioner av den totale summen kom fra FNs finansieringsmekanisme Central Emergency Response Fund and Country-Based Pooled Funds.
Jeg takker norske myndigheter for deres bidrag til FNs bistandsplan og pengestøtten til FNs finansieringsmekanisme.
Norge har vært en viktig støttespiller for finansiering gjennom ikke-øremerkede midler hva gjelder nødhjelp. Slik fleksibel finansiering har gjort det mulig for oss å være effektive, gjennomsiktige og upartiske mens vi leverer hjelp til de områder som trenger det mest, samtidig om vi setter nasjonale og lokalstyrte hjelpetiltak i sentrum. I frontlinjen står ikke-statlige organisasjoner. Disse har vært helt essensielle for distribusjon av nødhjelp og har også fungert som viktige bidragsytere i utformingen av nødhjelpsplaner på lokalt plan.
Denne krisen er vår mulighet til å øke forekomsten av slik bistandsfinansiering. Den er rask, kostnadseffektiv og gjør at mottakerne selv kan spille en mer aktiv rolle. Den er også velegnet til å igangsette fjerntiltak som tar hensyn til fysisk distansering.
På generell basis ser vi allerede resultater. Medisinsk utstyr har blitt distribuert, helsepersonell har fått opplæring, en enorm opplysningskampanje har blitt lansert, stasjoner for håndvask har blitt satt opp og det samme har knutepunkter for transport. Verdens matvareprograms logistikktjenester – som er helt nødvendige for utførelsen av FNs COVID-19-tiltak – gjør det mulig å transportere bistandsarbeidere og forsyninger, samt å iverksette evakuering av helsegrunner om det er behov for det.
Men vi trenger mer pengestøtte – og det fort.
Jeg har blitt fortalt at et revidert statsbudsjett vil bli diskutert denne uken og at diskusjonen også vil ta opp økt støtte til hjelpetiltak i forbindelse med COVID-19.
Jeg oppfordrer Norge til å være generøse.
Å prioritere verdens mest sårbare når det kommer til bistandsmidler gitt i forbindelse med koronakrisen er ikke bare moralsk riktig. Det tjener også våre interesser. Uten vår støtte vil økonomien i disse landene kollapse, og om de kastes ut i ustabilitet vil vi merke følgene av det i mer stabile land, deriblant Europa. Et slikt problem vil bli langt vanskeligere og mer kostbart å løse.
Tiltakene vi igangsetter må reflektere størrelsen på utfordringen vi står overfor. Ifølge våre utregninger vil det koste rundt 90 milliarder dollar å beskytte de 10 prosent mest sårbare menneskene i verden fra de verste skadevirkningene av COVID-19-pandemien.
Det høres ut som mye penger, men det er rundt én prosent av den globale hjelpepakken som rike land har satt sammen for å redde verdensøkonomien.
Om rike land kan øke sine bistandsbudsjett med 20 prosent denne ene gangen vil vi kunne samle sammen store deler av de penger som trenges til å redusere skadevirkningene av koronakrisen.
Resten kan komme fra internasjonale institusjoner om de endrer lånevilkårene til sårbare land.
Vi oppfordrer Norge til å gå foran som et godt eksempel. I disse krisetidene må alle opptre med mot og handlekraft til fordel for hele menneskeheten. Norge kan spille en lederrolle.
Mark Lowcock er FNs visegeneralsekretær for humanitær bistand og nødhjelp. Artikkelen er basert på uttalelser til Stortingets Utenriks- og forsvarskomité 16. juni 2020.
