2. JUNI, 2014 – Da den norske politioverbetjenten Else Gun Ommundsen forberedte seg på å reise fra Gardermoen en oktoberdag i fjor var hun fylt med mange forskjellige tanker. Destinasjonslandet var Haiti, hvor hun skulle arbeide med forebygging av seksualisert og kjønnsbasert vold i FNs fredsbevarende styrke. Realisten i henne tenkte at året kom til å medføre mange utfordringer. Men idealisten i henne var klar for å møte dem.
I ettermiddagstimene den 12. januar 2010 ble Haiti rammet av et jordskjelv av en uforutsett styrke. På mindre enn ett minutt drepte de nådeløse rystelsene mer enn 225.000 mennesker, kvestet 300.000 og gjorde 2.3 millioner internt fordrevne. Mennesker som allerede var dårlig stilt ble enda mer sårbare.
De fysiske ødeleggelsene medførte samtidig store samfunnsmessige traumer: massiv befolkningsfordrivelse, en desperat kamp for å overleve på tross av begrensede ressurser og institusjoner i kollaps. I ruinene av jordskjelvet lå også de få beskyttende mekanismene som bidro til å forebygge og respondere på seksualisert og kjønnsbasert vold (SGBV). Samfunnsstrukturene var fragmentert, kriminalitetskontrollapparatet forkrøplet. SGBV var allerede en utfordring i Haiti før jordskjelvet, men rystelsene forsterket marginaliseringen av de sårbare og bidro til å øke risikoen for SGBV-viktimisering.
For å motvirke volden som fulgte oppfordret FNs sikkerhetsråd organisasjonens medlemsstater til å bidra med målrettet innsats gjennom den fredsbevarende styrken MINUSTAH. Blant tiltakene som fulgte var etableringen av et SGBV-team, hvor norske og canadiske politibetjenter arbeider for å øke kompetansen i den haitiske politistyrken på dette feltet. En av politioverbetjentene i dette teamet er Ommundsen, som er utsendt til MINUSTAHs Delta Camp i Port-au-Prince.
Teamet Ommundsen er en del av fokuserer på å øke kompetansen i Haitis nasjonale politistyrke, i tillegg til å utvikle infrastrukturen som kreves for å gjennomføre profesjonell SGBV-etterforskning. Men arbeidet starter ofte med de helt basale ting:
«Det haitiske politiet mangler praktisk talt alt, fra teknisk utstyr til bensin til politibilene. Mange steder er også uten kontorfasiliteter, så politiet blir nødt til å avhøre folk under trær i landsbyene», forklarer Ommundsen.
De fysiske fasiliteter som er nødvendige for å gjennomføre etterforskninger, som for eksempel lokaler, datamaskiner, kameraer og printere, er ikke bare nødvendige for å sikre bevis, men også for å bevare ofrenes verdighet. Men en stor del av ofrene kommer seg ikke til politistasjonen i det hele tatt. Stigmaet som er forbundet med viktimisering er stadig en stor hindring. Og det lever i beste velgående i kriminalitetskontrollapparatet selv.
«Mange ofre, kanskje de fleste, foretrekker å lide i stillhet», i følge Ommundsen. En av de viktigste og mest utfordrende delene av teamets arbeid er derfor å bidra til en holdningsendring innad Haitis politistyrke, så SGBV-efterforskninger tas mer alvorlig.
Til nå har 1164 av en styrke på 12.000 politibetjenter deltatt i SGBV-teamets undervisningsopplegg, som nå er en del av pensumet på det nasjonale politiakademiet. For å gjøre innsatsen bærekraftig har teamet også udannet 35 instruktører fra det haitiske politiet, som skal videreføre undervisningen etter at teamets oppdrag er sluttført. Ommundsen understreker viktigheten «av at det lokale politiet, som kjenner språket og kulturen, er i stand til å trene deres egne betjenter til å gjennomføre SGBV-efterforskning. Varig endring må til syvende og sist komme innenfra.»
Selv om SGBV er et meget komplekst problem som krever langsiktige løsninger, skjer det altså små fremskritt. Men som det kreolske ordtaket lyder: «deye mon gen mon» – bak fjell finnes det fjell. Det viser til at løsningen av et problem ofte er etterfulgt av oppdagelsen av nye problemer. Men å gi opp er aldri et alternativ. Du fortsetter simpelthen og løser det også.
